Livet uten meg, det føles litt sånn. Og det er jo også sånn, når en ikke kan være med på det de fleste definerer som livet. Som kronisk syk er det en stor sorg å ikke være en del av merkedager med familie og venner, og jeg vet det er mange med meg som ligger hjemme når resten av familien drar på kalas. Livet er som det er, og jeg velger å gjøre noe med det jeg kan gjøre noe med. Og i morgen, når en av de fineste fyrene jeg kjenner skal feires, så skal jeg gjøre noe her hjemme for å minnes den dagen, liksom være med i sjel og ånd og tanker og alt jeg har av godhet. For meg er det en hjelp å ha noe kos mat, noe særs enkelt jeg bare kan varme i mikroen, men noe ekstra. Kjærligheten skal også kjøpe noe jeg kan ha til kaffilurken, så jeg også har kalas. For meg er dette en form for mestring, en måte å leve det livet jeg lever på. Jeg har tørket tårene, jeg har akseptert sorgen og jeg går videre. I morgen skal jeg ha en mild dag, en dag med myke kanter og lune opplevelser, en dag også jeg kan huske, selv om livet skjedde uten meg.
